Faren hadde først
vært gift med Julia Gadola, men hun døde 28 år gammel etter å ha føp ham 7 barn. Ni
år senere giftet han seg med den første hustruens søster Antonia, og med henne fikk han
fire barn, hvorav Arcangelo var den yngste.
Antonia hadde alltid vært sykelig, men etter å ha føp Arcangelo frisknet hun til, og
deretter levde hun lenge med god helse. Arcangelo hadde alltid en svært skjør helse, og
som toåring var foreldrene redde for at han skulle dø. Men han ble frisk og fikk sin
første utdannelse i Verolanuova. I 1855-56 flyttet han over til gymnaset i Lovere, hvor
hans søsken også gikk. Tre av sønnene begynte på seminaret etter å ha fullført
gymnaset i Lovere. Foruten Arcangelo var det Alexander, den eldste, som ble utvist fra
seminaret, muligens av politiske grunner. En annen bror, Don Giulio, døde i 1909 som
prest i Oriano.
Peter Tadini var en patriot,
og i den italienske uavhengighetskrigen gjorde han sitt beste for å hjelpe fedrelandet. I
1848 pleide Antonia de sårede i den gamle kirken i Verolanuova, noe hun senere fikk en
sølvmedalje for. Peter døde den 1. januar 1860, 70 år gammel. Antonia døde den 23.
desember 1880, 64 år gammel.
Arcangelos prestekall viste seg allerede på grunnskolen,
og det vokste bare i tiden på gymnaset, til tross for at dette var en tid hvor
antiklerikalismen blomstret, særlig i de velstående klasser som familien Tadini
tilhørte. Arcangelo begynte på seminaret i 1864, 18 år gammel. Om tiden i seminaret vet
vi nesten ingen ting, bortsett fra at han fullførte studiene til fastsatt tid og var
kjent for sin eksemplariske lydighet. Etter et fall ble foten ikke satt ordentlig sammen,
og det førte til at han alltid senere i livet var tvunget til å gå med stokk.
Han fullførte teologistudiene i juni 1870. Biskop Verzeri
av Brescia var ikke til stede, så Arcangelo ble presteviet, enten alene eller sammen med
andre, av Benedetto Riccabona De Reichelfels, fyrstebiskop av Trento, den 19. juni 1870.
Han feiret sin første messe i Verolanuova den 26. juli, festdagen for den hellige Vigilius
Fra juni 1870 til juni 1871 bodde han hjemme før han ble
senp til Lodrino i Valtrompia, hvor han var til mai 1873. Da ble han overført til Noce,
da en del av S. Nazzaro, i Brescia, hvor han ble den første fastboende presten. Her
skjedde det samme som senere skulle bli et mønster der han tjenestegjorde: Kirken ble
utvidet to ganger, han bygde en døpefont og tiltrakk seg store folkemengder ved sine
nærende prekener.
I 1885 ble don Tadini flyttet til Botticino Sera som
kapellan for den syke sognepresten don Cortesi. I 1886 døde don Cortesi, og Arcangelo ble
i 1887 utnevnt til erkeprest av Botticino. Han var den føpe taler, og hans prekener
gjorde et voldsomt inntrykk. For barna organiserte han festen ved den første kommunion,
som for oss er noe vanlig, men som på den tiden var noe helt nytt.
Han reorganiserte Døtre av St. Angela Merici for kvinner
og Døtre av Maria for jenter. For kvinner og menn grunnla han Kongregasjonen av det aller
helligste Sakrament, og for voksne som ønsket å leve et fromt liv, grunnla han en
fransiskansk tredjeorden. Han organiserte flere fester i løpet av året, som festen for
Madonna Addolorata for mødrene, Palmefesten, festen for San Luigi og prosesjonen til
kirkegården på vigilien for allehelgensdag. For disse festene sørget han for nye
liturgiske klær og dekorasjoner i kirken, og i 1893 restaurerte han orgelet. Han
innførte også den gregorianske sang, som da ble sett ned på. I 1893 restaurerte han
kirkens fasade.
Don Tadini ble svært oppglødd av pave Leo XIIIs berømte
sosialencyklika Rerum Novarum, og hans største verk var grunnleggelsen av kongregasjonen
"Arbeidersøstre av Det hellige hus i Nasaret" (Suore operaie della Santa Casa
di Nazareth) - på latin Congregatio Sororum Operariarum a. S. Domo Nazaretana. I 1900
samlet de ti første søstrene seg, først under ledelse av Moder Nazarena Maffeis og
senere under Moder Chiara Fabbrari. Søstrene og grunnleggeren måtte tåle mange
vanskeligheter, først på grunn av den nye institusjonens formål. Det ble ikke ansett
som passende at nonner var arbeidere, og etter grunnleggerens død ble det gjort forsøk
på å endre målet for den nye kongregasjonen. Men jesuittene var fra begynnelsen av
kongregasjonens beskyttere, og de tillot ingen endringer.
Kongregasjonen var også plaget av indre konflikter, og
ikke minst grunnleggerens økonomiske situasjon. Kongregasjonen fikk det rykte på seg at
søstrene døde av sult og vanligvis ble syke innen kort tid, og dette skremte nye kall.
Don Tadini måtte tåle fornærmelser og provokasjoner, og det i en slik grad at han
venpe seg mot sin grunnleggelse og ønsket å legge den ned. Men kongregasjonen
blomstret, og blomstrer fortsatt både i Italia og i utlandet. Søstrene arbeider i
fabrikker, skoler, institusjoner, menigheter og lignende.
Don Tadinis 25-årsjubileum som erkeprest i Botticino ble
feiret stort, men bare noen måneder senere, den 20. mai 1912, døde han, 65 år gammel.
Han fikk ikke oppleve at hans kongregasjon ble godkjent av de kirkelige myndighetene, den
hadde ennå ikke betalt sin gjeld og hadde ennå ikke følelsen av å være forstått.
I 1959 begynte hans saligkåringsprosess på
bispedømmenivå, og den ble avsluttet i 1963. Kongregasjonen for Saligkåringer godkjente
helbredelsen av en sr. Maria Carmela Berardi som mirakuløs på Arcangelo Tadinis
forbønn, og den 3. oktober 1999 ble han saligkåret i Roma av pave Johannes Paul II.
dal sito norvegese:
http://www.katolsk.no/biografi/atadini.htm |
San Lorenzo Martire in Verolanuova
